VOKS anbefaler hver søndag i desember: bøker

Kine Dorich anbefaler Autumn av Ali Smith

cover.jpg

Ali Smiths Autumn er den første boka i den firedelte serien Seasonal. Vi befinner oss  i Storbritannia etter at landet har forlatt EU. Autumn handler i hovedtrekk om hvordan vi opplever tiden. Handlingen hopper nemlig mye i tid og er preget av tilbakeblikk, men det er vanskelig å skille mellom hva som er minner fra virkeligheten og hva som er drømmer. Disse utflytende grensene preger leseopplevelsen.

Det mest interessante ved boka er bildet som tegnes av post-Brexit Storbritannia, som ligger som en bakteppe for handlingen. Smith kommer med gode beskrivelser av hvordan folkeavstemningen var preget av ulike parter som ikke kunne kommunisere med hverandre, og hvordan velgerne ble villedet av rasistiske innvandringsmotstandere. Jeg er spent på hvor Smith vil ta oss videre i denne utflytende verdenen, og har ønsket meg Winter, oppfølgeren, til jul.

Ingrid Horsberg Kornstad anbefaler Homegoing av Yaa Gyasi

Jeg leste mange bøker verdt å anbefale i 2017, og kanskje er det dumt å anbefale en som ikke er oversatt til norsk. Men Homegoing er en så enestående roman at det får bare være (og et eller annet forlag burde kjenne sin besøkelsestid og få den oversatt).

To unge kvinner vokser opp i Vest-Afrika på slutten av 1700-tallet. Esi selges som slave til USA. Halvsøsteren hun ikke kjenner, Effia, kommer fra en stamme som selger slaver, og blir værende. Vi følger deres etterkommere gjennom generasjonene, i kapitler som veksler mellom de som fikk bli og de som ble revet bort. Det er ikke bare grusomhetene i slaveriet som beskrives, men også etterdønningene som fortsetter å forme det amerikanske samfunnet, med rasisme, systematisk diskriminering og en samfunnsstruktur som aldri lar de undertrykte få oppreisning.

Homegoing er vond å lese. Den beskriver grusomheter man ikke kan forestille seg, og de er ekte. Men det er også en vakker bok, en bok fylt av kjærlighet og håp. Gyasi unnskylder ingen grusomheter. Det er ikke samfunnet som skaper håp. Men i bokas siste kapitler møtes Esis etterkommer Marcus og Effias etterkommer Marjorie. Marjorie kjenner sin families historie. Marcus vet knapt noe om sin. Men det er et slektskap mellom de to, et slektskap som minner om forsoning, og om å til slutt komme hjem.

Alexander Arctander anbefaler Odes av Sharon Olds

Sharon Olds debuterte med diktsamlingen Satan Says i 1980, 37 år gammel. I debuten blir vi kjent med de seksuelle, familiære og kroppslige temaene som skulle bli gjeldende for resten av hennes forfatterskap. Dette stemmer også for boken Odes (2016), som er denne ukens anbefaling.

Odes er korte og lengre dikt i 7 deler, som på høypoetisk vis tar for seg alt mellom himmel og jord (sist nevnte i «Ode to dirt»). Gjennom titler som «Ode to the clitoris», «Ode to menstrual blood», «Blow job ode», «Ode of girls’ things» og «Sexist ode» merker vi at Olds sine oder er et godt stykke fra Horats og Pindar. I tillegg har hun oder til vinden, mistillit, vennskap, tanker, trær og drømmer, så både høyt og lavt i tematikk. Måten hun skriver på illustreres best med de siste linjene av «Ode to my fat»

fat of wonder, fat of bright
survival, O tapioca, O foam
of Aphrodite, O cellulite!

og de første linjene i «Ode to my whiteness»

You were invisible to me.
You were without saying.
You were my weapon secret from myself.
Whatever I got, you helped get it for me.
You were my ignorance.

Så hvis du allerede har lest Athena Farrokhzad, Asta Olivia Nordenhof, Olga Ravn, Sumaya Jibril Ali, Kjersti Wøien Håland og Bendik Vada i år, og tenker at du vil lese noe fra andre siden av atlanteren, så er Sharon Olds’ Oder absolutt å anbefale.

Neste søndag anbefaler VOKS: filmer. Stay tuned.