VOKS anbefaler: film

God julaften til alle som feirer! Og god søndag til alle. Fri og tid for film. Uansett om du feirer høytid i disse dager eller ikke, her har du julefrie filmanbefalinger for å gi variasjon til det røde og grønne.

Spoilers ahead!

Oda Ulrikke Sandanger anbefaler: 500 Days of Summer (2009)

I denne fryden for øyet tar regissør Marc Webb for seg faren av for store forventninger til kjærlighet og forelskelse. Den nydelige musikken av Mychael Danna og Rob Simonsen kombinert med nydelig filmografi og en kledelig samfunnskommentar gjør dette til en av mine favorittfilmer noen gang.

Handlingen starter når Tom Hanson (Joseph Gordon-Levitt) møter Summer (Zoey Deschanel), hans nye kollega som hører på The Smiths og henter klesinspirasjon fra 60-tallet. Han forelsker seg umiddelbart. Summer, ikke fult så fort.

Mange kritiserer 500 Days of Summer for å benytte seg av klisjeen The Manic Pixie Dream Girl. En kvinnelig karakter som er mer et handlingverktøy enn en person. Hun har ingen egne kvaliteter eller handlingsløp, men eksisterer kun for å speile sin mannlige motspiller, og får å gi ham tilbake eventyrlysten og livsgnisten. Dette følges gjerne med barnslig fremtreden og vimsete personlighet. Stereotypen om kvinner som først og fremst omsorgsgivere for menn både gir grobunn til, og styrkes av, denne klisjeen. Zoey Deschanel, som spiller hovedrollen, får gjerne roller som passer foregående beskrivelse. Mange har nok blitt skremt vekk fra “500 Days of Summer” i forventning om enda en tom kjærlighetskomedie med sexistiske overtoner.

Jeg, og flere med meg, ser filmen mer som en kommentar på hva som skjer om en lar seg påvirke av denne klisjeen. Man ser historien gjennom Toms øyne, og ser han forsøke å få Summer til å passe i denne rollen som Manic Pixie. Summer, som lever sin egen historie og ikke er interessert i å være en sprudlende livredder for den gretne unge mannen, ender opp med å skuffe ham. Tom innser, i hans kvinnelige solstråles fravær, at han er den eneste som kan få livet hans på rett spor, og tar ansvar for seg selv.

Alexander Arctander anbefaler: Boyhood (2014)

Julen er en tid for familie, og Boyhood er absolutt en film om familie. Jeg husker jeg så denne filmen første gang da den kom på kino for tre år siden, sammen med mamma og lillebror. Den er tre timer lang og vi var litt nervøse for at den skulle føles lang, men det gjorde den ikke. Det gjorde den heller ikke da jeg så den nå nylig, for å skrive denne anbefalingen. Denne filmen er Christensens Beatles (1984) for oss født på midten av 90-tallet. Den følger en gutt, Mason Jr. (Ellar Coltrane), gjennom 12 år og er filmet gjennom 12 år. Det at filmen er laget på denne måten, altså filmet tre dager i året gjennom 12 år, gjør at vi bokstavelig talt ser skuespillerne vokse opp foran øynene på oss. Det gjør også at samfunnsutviklingen, popkultur og teknologi er fullstendig autentisk.

Filmens handling følger årene fra 2002 til 2014, og siden Mason Jr. er omtrent på min alder, husker jeg alt som han opplever, fra popkultur til politiske omveltninger. Dette gjør at jeg får et lag av nostalgi, som kanskje påvirker min kjærlighet til denne filmen. Likevel er de sterkeste scenene de som ikke minner meg om min egen barndom. Mason har et ganske dysfunksjonelt familie liv. Foreldrene fikk barn da de var ganske unge, og etter at Masons far (Ethan Hawke) og hans mor (Patricia Arquette) er gått fra hverandre, inngår moren flere forhold, som Mason senere beskriver som “the parade of drunken assholes”. De vakreste scene i denne filmen er de stedene hvor man ser forholdet mellom Mason og faren, særlig campingturen til Big Bend og da Mason feirer 15 års dagen sin med farens nye familie.

En av de potensielle titlene for filmen var “Some grow up and some age”, og det er til tider ikke like lett å se om det er foreldrene eller barna som vokser mest. Dessuten elsker jeg at filmen slutter åpent. For sånn er også livet, du vet ikke hvordan det vil gå, alt står åpent til en hver tid.

Sadik Qaka anbefaler: Julieta (2016)

Julieta er spansk film av Pedro Almodovar. Den baserer seg på tre noveller av den kanadiske nobelprisvinneren Alice Munro. Protagonisten som gir filmen sitt navn er en middelaldrende kvinne som bor i Madrid. Hennes plan om å flytte til Portugal med kjæresten går i vasken etter et tilfeldig møte med en av hennes datters barndomsvenninner. Julieta lærer at hennes datter, Antia, som hun ikke har hatt kontakt med på 12 år, bor i Sveits og har tre barn. Desperat etter å komme i kontakt med hennes datter, velger Julieta heller å flytte tilbake til Antias barndomshjem i Madrid, da denne adressen er den eneste måten datteren kan kontakte hennes mor på.

Det som deretter følger er en tidsreise og en beretning om hva som hendte. Hvorfor har ikke Julieta sett hennes datter på 12 år?  Det er en fortelling om Julietas rolle som mor, kone og datter, en film om tap og kjærlighet, lidenskap og smerte. Og hvem kan vel si nei til noe sånt? For å sitere Ron i Harry Potter and the Prisoner of Azkaban: «You’re gonna suffer, but you’re gonna be happy about it».