VOKS anmelder: Sameblod

Tittel: Sameblod
Regissør: Amanda Kernell
Sjanger: Drama
År: 2017

thumbs

Sameblod starter med at en eldre svensk kvinne, viser seg senere å være hovedrolleinnehaver Elle-Marja, har reist nordover med sønn og barnebarn for å delta i  søsterens begravelse. Den eldre kvinnen viser forakt for den samiske kulturen, hun vil helst ikke være der. Filmen går så i tilbakeblikk, historien om hvorfor/hvordan den eldre kvinnen endte opp dit hun er blir fortalt.

Så møter vi en ung Elle Marja som på den ene siden får høre fra egen mor at hun ikke bør prate svensk, og som fra den andre siden – på den svenske kostskolen – får høre at hun ikke bør prate samisk. Det flerkulturelle livet og dets mange krav kommer tydelig frem i Sameblod.

Elle-Marja og lillesøsteren går på svensk kostskole. Filmen foregår i Sverige på trettitallet. På skolen blir ikke Elle-Marja og en knippe andre samiske barn bare forsøkt forsvensket, men de blir også utsatt for rasistisk hets. Noen svenske gutter trakasserer dem jevnlig. En gang holder de Elle-Marja nede, etter at hun har bedt en av guttene ta tilbake det stygge han sa om henne, og skjærer henne i øret slik samer tradisjonelt sett merker rein. Jevnlig møter de samiske barna på ord som “lapper” i nedsettende toner, og de opplever ydmykende rasebiologiske undersøkelser på skolen. Mannen som undersøker Elle-Marja i bildet under lurer på om hun virkelig er datteren til to samer:

thumbs-2.jpeg

Det som gjør inntrykk derimot er ikke de fæle handlingene i seg selv men den utforskende, naive siden ved Elle-Marja som ikke helt forstår hvorfor hun blir behandlet slik. Scenen hvor hun ikke forstår hvorfor lærerinnen nekter å skrive brev for henne så at hun kan ta høyere utdanning, er forstyrrende. Lærerinnen sier til Elle-Marja at hun ikke kan gjøre som de svenske barna, og dette svarer Elle-Marja med et naivt men genuint nysgjerrig: “hvorfor ikke?”. Et annet trist aspekt er hvordan Elle-Marja etterhvert ender opp med å utøve selvforakt. 

Som seere skjønner vi fra tidlig av at Elle-Marja er annerledes. Hun er den eneste til å se lengtende ut på havet, på ungdommer som svømmer. Hun er den eneste som liker å prate svensk. Og hun blir den eneste til å forsøke å begrave egen identitet i håp om å få oppleve en annen virkelighet.

En kveld stjeler Elle-Marja lærerinnens kjole. Hun bader like etter for hun har innsett, etter å ha hørt det uttalige ganger, at sånne som henne “lukter”. Også drar hun på låvedans, en svensk tradisjon som fascinerer henne. På låvedansen hilser hun litt kleint på en gjeng gutter som står og prater. Hun står der, vet ikke hva mer hun skal gjøre, og veksler blikk mellom dansende par og guttene. En av guttene, Niklas, tar hintet og danser med henne. En fin scene følger. Niklas og hun har god kjemi og mens hun hviler hodet på hans bryst tenker Elle-Marja at kanskje et bedre liv er mulig. Men det fine øyeblikket varer ikke lenge. Lillesøsteren har kommet for å hente henne, og det ikledd samiske klær til svenskenes forferdelse. Elle-Marja prøver å snike seg ut av situasjonen men lillesøsteren tar henne igjen. Hun havner i en skvis for Elle-Marja er ikke Elle-Marja nå. Hun har sneket seg ut og blitt en annen, danset med en svensk gutt og gjort ting Elle-Marja ikke hadde fått gjort som Elle-Marja, som samisk. For å holde på masken litt lenger kaster Elle-Marja ut fordommer hun selv har kjent på kroppen. «Jeg forstår deg ikke, jævla lapp», sier hun til egen lillesøster.

Sameblod er en trist, rørende film om det å ikke bli “alt for svensk” slik Elle-Marjas mor sier, samtidig som man må passe på å ikke forbli en “sirkuslapp”. Det er en film om selvrealisering, om forsvenskning, selvforakt og skam. 19 år gamle debutant Lene Cecilia Sparrok gjør en troverdig Elle-Marja! Alt i alt er Sameblod en vakker og opprørende påminnelse om den uverdige behandlingen av den samiske urbefolkningen.